tirsdag 12. mai 2015

ME-dagen....

I dag e da den internasjonale ME-dagen....

LIVET.... utenpå og inni....
 
 
 
Eg huske godt då eg blei sjuk.... Marcus min yngste var 1 år. Eg var på ferie i Sirdal hos svigers.....
Eg våkna opp, elle.... ka skal eg sei?? eg "våkna" opp ein dag og var så svimmel, uvel... alle kreftene mine var borte på 123.... eg sov, var våken eit par timar, sov igjenn.... klarte ikke ta meg av gutten min, ingenting.... pappaen måtte stilla opp og vera fulltidspappa.... samvittigheten gnog longt inne i hjerteroto mi.... vetle guten min.... snille maen min.
 
 
Eg begynte å googla.... surra meg inn i eit nett av hjernesvulstar, magekreft, ms..... ja.... ein kan godt sei at eg var sikker på at eg var døden nær. Eg blei skikkelig deprimert.... var sikker på at no skulle eg dø fra ungen min, maen min.... mamma, pappa... søstero mi.... alle eg va glad i....
 
Legen min prøvde og øvebevisa meg om at da feilte meg ingenting, detta va "bare" stress.... og eg var ei sliten småbarnsmor.... Men koffor var eg så mykje meir sleten enn alle andre mammaene då?? dei greide seg jo fint???
 
Eg blei sjølvsagt dritsur på legen min og bytta fastlege.... (legen som by the way hadde vore knallflink m meg ellers i alle sammenhenga, men eg kunne jo ikkje ha ein lege så ikkje trudde på at eg no hadde fått hjernesvulst?)
 
Min nye lege meinte jo sjølvsagt da samma.... ingen hjernesvulst men eg var tydelig deprimert og utbrent....
 
Jada.... tida gjekk.... eg blei gravid igjenn.... Så dukka ein ny utfordring opp.... angsten.... angsten, som nok hadde vert der før og, eg visste berre ikkje at den trange-egblirkvelt-følelsen var angst.... eg var øvebevist at eg skulle dø... igjenn.... denna gongen i fødsel....
Eg kjempa heile svangerskapet om å få hjelp til å føda.... altså, starta fødsel, smertelindring, ha folk rundt meg konstant osv.... Fødselen gjekk kjempe fint.... Men etter å ha brukt alle kreftene mine på ein nytt svangerskap og hatt konstant angst i 8 mnd så var tida etter mellomste guten kom til verden eit.... ja.... ei utfordring.... eg fekk ikkje te amming, følte kje gutten min va så glad i meg.... igjenn måtte pappaen trå t.... og samvittigheten min var sjølvsagt knekt....
 
 
Så flytta me t ein ny plass når Anton var 6 mnd....
Eg havna på nytt i ein sirkel av depresjonar.... utmattelse.... På denna tio jobba eg som frisør.... men da blei for mykje, eg var så utmatta og sliten at eg verka i heile kroppen, var svimmel.... klarte ikkje dagane...
Eg slutta i jobben min, eg trudde det var faget som gjorde at eg ikkje klarte meir, men det var nok sjukdommen som gjørde at eg ikkje lenger hadde nok krefter til å karra meg igjennom dagane....
 
På denna tida starta og mi interessa for interiør... eg begynte på blogga og "skubba" tankane mine vekk frå bekymringar og angst.... Men om ein spring lenge nok frå ein ting, så klarer ein sjølvsagt aldri springa så lenge at problemet forsvinn....?
 
Igjenn blei eg gravid.... eg var heilt tom for krefter fra før av og at eg blei gravid var SVART.... eg har aldri før vore så langt nede.... eg greide ingenting.... å levere barn i barnehagen osv.... det makta eg ikkje.... det var enklare å ha dei heime då?? HÆ? ja, for å kle seg, gå ut, laga nister.... altfor krevande...
 
Samme fødselsangsten kom....
Eg fekk igjenn hjelp....
Eg huskar omtrent 10 min etter at Wilma var født.... så blei eg såååå svimmel, fikk hjertebank.... blei uvel... var sikker på at no går det til helvete.... jordmor sjekka meg.... alt var fint.... Kva i alle dagar var dette??? mitt første panikk-anfall skjønte eg jo i ettertid.... Er bitter på at angsten ødela min første tid med jenta vår.... de ekle følelsane....
 
Når Wilma var nesten 1 år.... smalt det igjenn.... Og denne gongen til eit heilt nytt nivå.... eg blei sengeliggande.... lenge.... deprimert.... tom..... hypokonderien slo til....
Eg begynte å gå til Dr Ingvard Wilhelmsen.... han e det beste som har skjedd meg.... eg har ikkje lengre hjernesvult, brystkreft, ms.... dødelige sjukdommar.... han fekk meg til å innsjå at mine plager var ikke "ekte" men psykiske plager som slår ut også fysisk....
 
Men at eg ikkje hadde dødelige sjukdommar lengre betydde ikkje at eg var frisk...
Eg klarte ikkje å komma meg utav depresjonen.... Å leva uten krefter.... og ikkje klara å leika med ungane mine.... og ikkje klara å vera glad, å måtta sova i hytt å pine.... var d slik livet mitt skulle bli??? Nei.... då var alternativet faktisk bedre.... eg var til bry for alle.... stakkars maen min så måtte leva med meg.... ungane så hadde ei så dårlig mor.... da va kje rettferdig at dei sku stå opp og mammaen satt å grein med kjøkkenbordet.... denna perioden klarte eg ikkje å skjula noko for dei lengre.... det at mamma tidligare "hadde vondt i håve eller bare va trøtt" kunne kje lenger forklarast....
 
Eg hadde konstant angst med toppar som kom som nokre jævlige angstanfall, der eg ikkje fekk pusta, trudde eg sku besvima.... eg ropte faktisk etter hjelp.... ut i lufto.... eg var så redd.... eg veit ikkje kva eg var redd.... Etter 6 mnd der eg måtte holdast rundt... trøstast.... angsten styrte heile livet... ikkje bare mitt... Øyvind maen min, kunne kje gjera ein drit, han måtte vera heima å passa på meg.... maen kunne kje gå på jobb for eg va redd....
Enkelte dagar var eg så dårlig at eg berre låg og holdt meg fast i senga.... (som å ha krystallsjuka) mamma måtte komma å passa på meg (eller ungane mine) kom heilt an på om Øyvind var heime eller ikkje... eg var så dårlig at eg ikkje klarte å gå på do sjøl.... eg greide ikkje eta, kiloane raste av.
Eg måtte dit.... heilt ned..... Eg var vissen.... kroppen min var tom....
 
Medisin???
 
Etter å ha blitt anbefalt medisin ganske lenge.... skjønte eg at, uansett kor redd eg var for medisiner så blir d pinadø ikkje verre enn det er no.... dette kunne eg ikkje eingong kalla eit liv....
Eg starta på anti-depressiva....
 
Første måneden var fryktelig, føltes som om håve va pakka inn i bomull....
Synsforstyrrelsar.... føltes litt som å vera full på ein måte (i kroppen...) heile verden blei ei bobla... eg gjekk ikke utforbi døra på 1 mnd....
Så kom det seg.... eg mestra og eg har falt... men er dei ein ting eg har sagt så er at disse medisinane redda livet mitt.... dei verste angst symptoma er borte.... eg er blitt meir stabil... ja kanskje eg ikkje lengre kjenner de største gledes-toppane, men er langt fra flat.... men heller mindre hyper gleder visst eg slippe å våkna opp deprimert og villa dø, å berre grina... å føla meg så ein belastning for samfunnet.... Eg har liksom kommet meg ut av depresjonen, eg ser lyst på framtida og det at eg kan jobba meg opp.... fokusera på å vera stabil og bli bedre. Deilig å slippa å kjempe mot depresjonen konstant.
 
Eg begynte no t ein ny lege.... han e spesialist på me-utbrenthet osv... og skulle setta diagnose på meg....
han skreiv.... utmattelses-syndrom - angst.
 
Så tenke 90% av dei som har fulgt meg gjennom desse åra.... men ho greier då "alt"....?? Eg har gode peiodar og eg har dårlige... gode dager og dårlige.... eg vil gjera det beste utav livet mitt.... med dei utfordringane eg har.... og om eg er aktiv ein dag.... så får eg det gjerne igjenn neste.... men eg skal gjera det.... eg nektar å sitta å "samla" på kreftene... dei legg seg uansett ikkje som noko lager...
 
I fjor gifta me oss.... egentlig så sku me venta t eg blei frisk.... men blir eg frisk då??
Me starta tidlig med planlegging og alle forberedelsar osv gjekk fint.... Me hadde eit lite bryllup....
Eg blir fryktelikg sliten av ytre på kjenningar... så å vera i ei kirka er fryktelig slitsomt... folk, prest, ubehagelig lokale.... sjølve vielsen var fryktelig.... eg kjempa som ein helt som å bli sittande å stolen.... på eit punkt var eg sekundar frå å reisa meg å gå ut av kirka.... Eg var dødssliten på vei heim frå vielsen.... vi hadde bryllupsfesten heima.... her er eg trygg... detta er min trygge base... Det blei ein kort fest og fotoshoot etterpå.... når klokko va 7  på kvelden, så avslutta vi.... då var eg tom for krefter.....
 
Fargar, lydar, bevegelsar..... ting.... lokaler... butikkar.... desse tinga gjer meg sliten..... det blir for mangen "inntrykk".
 
Eg hater at utmattelsen og angsten ødelegg slike dagar.... fødslar... bryllup.... dei store tingene i livet....
 
Eg har no lært meg og nyta dei små tinga.... at me alle er ute ilag.... eg huskar eg temkte "fyttigrisen eg klarer i sykla på tur med familien min, eg er så heldig"....Nokre mennesker maktar eit maraton.... nokre er glad for at dei maktar ein sykkeltur med 6 åringen sin....
 
Eg har hatt stor framgong det siste halvåret....  og dette er første gong sidan eg starta med barn at eg ikkje har blitt gravid igjenn.... kroppen min har fått samla seg litt.... 
Eg nyt livet mitt med ungane og mannen min.... ByDianaOusdal er i gong... og eg håpar at eg klarer å holda meg her eg er no.... etter å ha vore sjuk i snart 6 år så innser eg at å bli frisk kanskje aldri skjer?? men å leva så godt som mulig med mine utfordringa..... det skal eg tilrettelegga for... små steg.... dag for dag...
 
Det viktigaste i livet mitt er å vera der for ungane mine.... og Øyvind....uansett.... å akseptera at eg ikkje ein ein belastning men den beste mammaen å kåno dei har.... har vore ein lang vei....
 
Uansett kor veien min går videre..... så er eg blitt rik... rik på forståelse, empati.... å sjå det ein gjerne ikkje ser....
for det er ofte det ein ikkje ser som er det vanskeligste....
 
 
Klem fra Diana :)
 
 
 
 
 
 
 


12 kommentarer:

  1. Flott innlegg Diana!
    Tror nok det er mange som kjenner seg igjen i mye av det du skriver her! Det gjorde jeg!
    Klapp på skulderen til deg som er så tøff og ærlig!
    Og lykke til videre, har man troen - kan mye utrettes!
    Klem fra Audhild :)

    SvarSlett
  2. Utrolig fint og ærlig innlegg Diana !!

    Tror det gjør godt for deg å få skrevet ned dette...
    Det å få satt ord på følelser tror jeg er terapi i seg selv...
    Kjenner meg igjen i noe av det du skriver, da jeg sliter med fibromyalgi.
    Blir fort sliten, reagerer på lyder og mye folk, sover dårlig og er alltid mer trøtt når jeg står opp enn når jeg går og legger meg :(
    Uansett hva jeg gjør, så kommer straffen seinere.

    Du er tøff som forteller din historie, og jeg beundrer deg for det.
    Ønsker deg lykke til videre med både helsen din og det fine arbeidet du gjør med "ByDianaOusdal"
    Du er råflink !!

    Stor klem fra Heidi <3

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  4. Ein sterk historie av ei sterk dame. Du er tøff.

    SvarSlett
  5. Så fint innlegg! Jeg følger deg på sidelinjen, du er tøff!
    Jeg heier på deg :)
    Klem fra Kristine

    SvarSlett
  6. Jeg skjenner meg igjen i mye at de du skrive men jeg er fremdeles i den fase som igjen trur på meg nettopp fordi jeg er glad i livet og fordi jeg har en fantastisk man som stå på for at jeg skal ha det lettere. Stor klem Diana!

    Vicky.

    SvarSlett
  7. Jeg skjenner meg igjen i mye at de du skrive men jeg er fremdeles i den fase som igjen trur på meg nettopp fordi jeg er glad i livet og fordi jeg har en fantastisk man som stå på for at jeg skal ha det lettere. Stor klem Diana!

    Vicky.

    SvarSlett
  8. Ble rørt av å lese historien din og motet ditt for å være så dønn ærlig. Du er ei flott dame og ingen kan klare å sette seg inn i dagene du er på bunn. Vi kan bare sende deg mange varme tanker. Klem Lise

    SvarSlett
  9. Hei fine du. Eg heier så innmari mye på deg. Eg har ei syster som ikkje bur så langt frå deg, som har det akkurat på samme måte som deg. Som å lesa om ho. De er veldig like...karra seg opp frå "kjellaren" gong på gong. Eg bøyer meg i støvet... Stor klem frå meg <3

    SvarSlett
  10. Jeg måtte nesten grine. Jeg synes det er fantastisk at du er så åpen og ærlig, Diana. Det gjør det enklere for oss andre. Jeg beundrer deg virkelig for det! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du har opplevd, og når jeg innser at andre også har det slik, så fremstår det så mye enklere å akseptere sin egen virkelighet med mentalt ulendt terreng. Mange klemmer! Solveig

    SvarSlett
  11. Very interesting blog. A lot of blogs I see these days don't really provide anything that attract others, but I'm most definitely interested in this one. Just thought that I would post and let you know.

    SvarSlett
  12. Jeg er veldig glad for å dele min erfaring her, jeg heter Brenda og jeg var lykkelig gift. Ikke før mannen min sa at jeg jukset med ham, da ble vi begge små irriterende par, han kunne ikke tro, og han stolte heller ikke på ordene mine, så vi søkte om skilsmisse, senere ble vi separerte og svor å aldri gjøre opp. Jeg prøvde å gå videre, men jeg kunne ikke bli uten ham, så jeg begynte å søke etter mannen min, så ble jeg henvist til Dr.IZOYA. En flott mann jeg kom over, han kastet en kjærlighetsfortroll og fikk mannen min tilbake innen 24 timer. med dette er jeg her for å dele kontakten til Dr. IZOYA, nå ham via drizayaomosolution@gmail.com. Han er faktisk mektig og spesialiserer seg i følgende saker ...
    (1) Elsker trollformer av alle slag. (2) Slutt skilsmisse. (3) Slutt barrenness. (4) Trenger åndelig hjelp.

    SvarSlett

Tusen takk for alle kommentarer, både ris og ros :) Håper du har hatt eit hyggelig besøk på bloggen min, kom gjerne igjenn :)
Har dessverre måttet lage ordbekreftelse på bloggen etter jeg mottar opptil 60 spams hver dag :( håper dere tar dere tid til en kommentar og to fordet! :)